Enden av tunnelen

Denne bloggen har både vært min beste venn og min verste fiende.
Som min beste venn vil jeg si at den har gitt meg en mulighet til uttrykke meg. Å skrive om taker og følelser rundt gitte temaer. Det å kunne reflektere fritt uten at noen andre kommer med innvendinger eller avbrytelser har på mange måter vært befriende. Samtidig har jeg fått muligheten til å gjøre noe av det jeg liker best her i verden, nemlig å tegne! Bloggen har derfor vært en plattform der jeg ikke kun trenger å uttrykke meg gjennom tekst, men også ved å lage illustrasjoner jeg mener er passende for de ulike temaene.
Jeg skal ikke legge skjul på at det har vært mye arbeid. Overraskende mye arbeid!
I starten virket den som en lek. Et innlegg i uken, det skulle ikke bli noe problem. Men et problem ble det. Jeg syntes det har vært vanskelig å komme i gang med innleggene, og det tok langt lenger tid enn jeg trodde å skrive dem ferdig. Det krevde research og faglighet, samtidig som den skulle være informativ. Dette har vært utfordrende for meg som ikke er vant til å skrive slike tekster, men jeg liker jo utfordringer – og jeg liker å tro at jeg har blitt flinkere.

I mitt første innlegg skrev jeg kort om mitt sosiale tankeeksperiment. En konvolutt som skulle fungere som et slags kjedebrev. Som sikkert veldig mange andre er jeg veldig opptatt av tillit, og jeg så på dette eksperimentet som en mulighet til å teste tilliten til oss mennesker imellom. Jeg vil nok fortsatt prøve å utføre eksperimentet, men etter dette semesteret har øynene mine åpnet seg for de ulike mulighetene digitaliseringen kan gi oss. Jeg er fullt klar over at dersom mitt ønske var å samle inn en haug med penger, ville internett vært den mest lønnsomme løsningen. Men den utfordrer ikke tillitten på samme måte. Så kanskje en blanding kunne vært løsningen? Konvolutten sendes fysisk. Internett bidrar til å opplyse flest mulig om at den eksisterer. #Crowdsourcing.

Alt i alt vil jeg si at jeg nå besitter langt mer kunnskap om hva digital formidling innebærer enn før semesteret startet. For ikke å snakke om bevisstgjøring! Noe jeg mener er svært viktig i den verden vi nå lever i. Jeg har benyttet meg av pensum til å diskutere ulike fenomener med familie, venner og bekjente – og forhåpentligvis økt bevisstheten hos dem også.

Som kommende sosiolog ser jeg at kommunikasjon -og medier har sin verdi. Vi lever i et digitalisert samfunn, og jeg er sikker på at faget vil være nyttig for meg videre i utdannelsen. Sosiologi handler jo om samfunn, og jeg er nå klar for å forske videre på hvilke konsekvenser denne digitaliseringen fører meg seg – og selvfølgelig hva den
muliggjør.

Lyset er nådd og en ny tunell venter.

Takk for meg!
Foreløpig, hvert fall..

Som jeg pleier å si: Det som var, vet man. Det som kommer er usikkert.

#Highfive//Susanne.

lysitunnel

Illustrasjon: egenprodusert

Digitalt samarbeid

Crowdsourcing – nok et fenomen som følger med i den digitale formidlingen.
Selve ordet er en kombinasjon av ordene ”crowd” og ”outsourcing”, men på norsk kan vi like gjerne kalle det nettdugnad. Vi vet vel alle betydningen av dugnad. So you do the math.

Crowdsourcing handler altså om å slå seg sammen og jobbe mot et felles mål. Flere hodet tenker jo bedre enn ett, am I right?

crowdsourcing

Illustrasjon: egenprodusert

La oss ta en titt på noen eksempler:

WASE:
Wase sies å være en av verdens største trafikk- og navigasjons app. Ved bruk av applikasjonen kan hvem som helst bidra til å dele vei og trafikkinfo i sanntid. Som bruker vil du derfor bli varslet før du nærmer deg politiet, ulykker eller trafikkork. Den forteller deg også raskeste vei og hvilke bensinstasjoner i nærheten bensinen er billigst. Du kan også ved å koble deg opp til Facebook og følge med på venner som skal til samme destinasjon. Dette gjør det også mulig å koordinere ankomsttid dersom du skal hente eller møte venner.

McDonalds:
I 2014 lot McDonalds sine kunder sende inn ideer til hvilke type burgere de ønsket at bedriften skulle begynne å selge. Burgeren kunne man designe på nettet, og resten av landet kunne stemme på den burgeren de likte best. I Tyskland ble faktisk forbrukerne oppfordret til å lage sine egne kampanjer som ikke kostet McDonalds fem flate øre. Skulle ikke tro at et ”billion dollar company” som McDonalds har noe behov for denne type markedsføring, men de skaper riktignok et stort engasjement. Og når vinnerne var kåret, lanserte de burgerne ukentlig sammen med bilde og en kort biografi om skaperne.

#Hashtag:
I februar startet SKAM-skuespilleren Ulrikke Falch emnetaggen #prettyprincess på Instagram. Der oppfordret hun alle sine 561.000 følgere til å legge ut et bilde med emnetaggen og skrive noen fine ord om seg selv. Her hviler budskapet på hvordan vi skal akseptere og elske den vi er. At definisjonsbegreper på det å være pen, ikke har noen fasit. Som følge av suksessen bak SKAM har Ulrikke Falch fått en stemme, og hun benytter seg av den stemmen til å styrke og inspirere kvinner uten noen form for kapitalistisk baktanke. (Så vidt jeg vet, hvert fall..) Jeg vil påstå at intensjonen hennes er god, og skaper en positiv effekt og bevisstgjøring rundt kroppspress og kvinnelig idealisme.

I eksemplene ovenfor er det tydelig at crowdsourcing innebærer så mangt. Mens noen jobber mot å bidra til økt produktivitet, ønsker noen kapitalistisk vinning. Andre ønsker bare et rent engasjement.

Det største fordelen med crowsourcing er muligheten for å oppnå gode resultater. Når flere mennesker tilbyr sine beste ideer og ferdigheter kan man velge og vrake i et hav av forslag fremfor å benytte seg av en enkelt leverandør. Resultatene blir også levert mye raskere enn dersom man benyttet seg av mer tradisjonelle metoder. Crowsourcing er jo en form for freelancing.
MEN! Klare instruksjoner er avgjørende for crowdsourcing. Med tusenvis av bidrag, kan man fort gå på en smell dersom instruksene ikke er tydelige nok. Noe vil faktisk kreve en viss spesialisering – noe ikke alle har. Konsekvensen med crowdsurfing kan derfor være at det blir vanskelig å finne kvalitetssikkert materiale. Så skal man drive med crowdsurfing er det viktig med klare retningslinjer og rikelig med informasjon i forhold til hvilke forventinger man har til det eventuelle produktet.

Som jeg pleier å si: Det er ikke alltid den største fisken i havet er den beste.

#Highfive//Susanne.

Fleip eller Fakta?

Fake news? Virkelig? Er vi der, altså?

Tenk at kampen mellom mediehusene har tatt så av at de må spe på med falske nyheter for å tiltrekke seg lesere, når det de egentlig gjør er å skyte seg selv i foten. Det finnes nok mange der ute som ikke er like kritiske til andre når det kommer til nyheter. Og jeg klandrer dem ikke. Det skal jo være selvsagt at det som trykkes i aviser, både på papir og på nett, er ren sannhet. Men så idyllisk er det ikke. Ikke dersom man graver litt dypere. Hvilke konsekvenser står vi egentlig ovenfor dersom vi ikke lenger kan stole på at nyheter faktisk er nyheter?

En artikkel som spesielt vakte min oppsikt var Erik Stephansen sin kommentar til NRK’s reportasje om forholdene i Oslo øst. Her belyser han ulike momenter i reportasjen om hvordan NRK fremstiller Oslo øst, og at store deler av reportasjen mangler fakta og kilde-opplysninger. Altså, en egenkomponert virkelighet, som han selv beskriver det. I tillegg kommer det frem at da en av NRK’s reportere kontaktet Adel Khan Farooq (som har skrevet om radikalisering av innvandrerungdom), ble han spurt om han kunne si at ”det var svenske tilstander i Oslo”.

Kan man virkelig be om noe slikt?

Skjermbilde 2017-05-07 kl. 11.35.57

Skjermdump fra artikkelen

Tydeligvis. Da Adel Khan ikke mente det var Svenske tilstander i Oslo, så fant de bare noen andre som kunne si det.

Selv om NRK har tilbakevist dette, kan jeg ikke unngå å rynke på nesa.

”Men så er det nettopp fakta som er hovedproblemet med NRK-reportasjen: Det inneholdt den nemlig bemerkelsesverdig lite av, desto mer følelser og tv-dramaturgi for å dekke over svake punkt. ” – Erik Stephansen.

I reportasjen er det ungdom som forteller hvordan ting foregår. Altså, uten noe faktabasert viten. Måten alt blir fremstilt på tyder på at det er ekstremt farlig å oppholde seg i Oslos vestkant, at ungdom på 15-16 år bærer våpen og barn ned til 12-årsalderen selger og bruker hasj. Dette er basert på egen oppfattelsen til intervjuobjektene, og verken forskning eller statistikk er lagt til.

Hva fører det med seg å se en slik reportasje helt ukritisk? Oslos østkant blir jo fremstilt som regne gangster-samfunnet! Når mediene overdriver på denne måten, er det et klassisk eksempel på “falsk frykt”. Det skaper unødvendig bekymring og redsel hos folket.

Dette ”fake news”-bedrageriet som mediene velger å kjøre gjør meg nok en gang oppgitt over medienes forsøk på å tiltrekke seg lesere. Som om det ikke er nok med at vi må bevisstgjøre oss rundt hva som er annonse-innlegg og faktiske nyheter når vi scroller oss nedover nettavisen – må i tillegg tenke oss om to ganger før vi tar en nyhetssak for en nyhetssak. Som nevnt tidligere, dersom mediehusene tiltrekker seg lesere og såkalte ”klikkbates” ved å publisere falske nyheter skyter de jo bare seg selv i foten. Hvordan vil mediehusenes fremtid se ut dersom samfunnet begynner å bli oppmerksomme på falske nyheter? Nå skal jeg ikke legge alle mediehus under en kam, men at NRK bega seg ut på et ”stunt” som dette… ? Det er jo bare trist.

1.april.jpg

Illustrasjon: egenprodusert

Som jeg pleier å si: Finnes det ikke kilder, finnes det heller ikke nyheter.

#Highfive//Susanne

Video-okkupasjonen

Det er ikke lenger noe nytt fenomen at vi nå har muligheten til å velge hva det er vi ønsker å se på – og når vi ønsker å se det. Men for at vi skal kunne vite hva det finnes der ute, er vi avhengig av at noen forteller det til oss. Bevisstgjør oss og trigger interesse. Hvilke bedre plattform enn Facebook gjør ikke det? De fleste av oss er innom Facebook opptil flere ganger daglig for å holde oss oppdatert, scrolle og, ja – rett og slett bli underholdt til en hver tid slik at vi kan myrde følelesen av kjedsomhet. Vi oppsøker ikke videoene vi ser, de blir vel heller prakket på oss i newsfeeden. Men det behøver nødvendigvis ikke være så negativt?

Når jeg scroller i newsfeeden min på Facebook min består mesteparten av videoklipp. Men hva skal egentlig til for at jeg vil se den ferdig eller eventuelt ville ha mer? Forskning viser at selv om videone som blir lagt ut på Facebook ikke nødvendigvis blir sett ferdige – har de høyere seertall enn videotjenesten YouTube. YouTube har riktignok større sannsynlighet for at videoklippene blir sett ferdig, men har færre seere. Jeg kan si meg enig i Nicolas Minter-Green (leder av The Economists videoproduksjon), sin påstand om at grunnen til at vi oppsøker YouTube er fordi det kan minne mer om den tradisjonelle linære TV-tittingen. YouTube er mer tilpasset dersom det er noe spesifikt man ønsker å se, i motsetning til Facebook hvor videoene er mer av det tilfeldige slaget. Dette kan anses som en ”push”-strategi, det blir altså dyttet på mottakeren.

“The key is reaching people who are interested in the topics we are both interested in talking about. We’re creating content, then adding the value around it.” 

Om det funker?
Både ja og nei.

Dersom senderen mestrer å nå ut til mottakeren ved bruk av temaer som interesserer, kan de i beste fall lykkes med å ta med seg leseren videre. Videoer som blir lagt ut på Facebook består som regel av en lenke. Men her avhenger alt av tid og sted. Mottakeren er avhengig av å kunne ta seg tid til å se mer av den eventuelle teaseren som ble lagt ut på Facebook. Det er nødvendigvis ikke gitt da ”facebooking” som regel foregår på bussen, på venterom, i forelesninger eller andre settinger der lyd ikke er sosialt akseptert. En løsning på dette har derfor vært å tekste videoene som blir lagt ut, slik at mottakeren kan forstå budskapet selv uten å behøve å ha på lyd. Senderen har kanskje ikke fått den hele og fulle oppmerksomhet til mottakeren, men får likevel formidlet sitt budskapet. Deler av det, i hvert fall.

YouTube har heller en form for pull-strategi, der mottakeren selv oppsøker den underholdningen som ønskes. Samtidig er mange av oss avhengig av denne push-strategien for å kunne opplyses om hva det eventuelt er å søke etter ”der ute”.

Som jeg pleier å si: Hvordan søke på noe dersom man ikke vet hva man skal søke på?

#Highfive//Susanne

searchklode

Illustrasjon: egenprodusert

Virkelighet VS “Virkelighet”

Teknologi og digitalisering slår til igjen.
Jeg merker følelsene mine rundt dette er ambivalente. Noen ganger hyller jeg det, andre ganger vil jeg bare snu ryggen til og vise fingeren. Men det er innovasjon som gjelder! Og de to nøkkelordene er: utvikling og tilpasning.

I introduksjonen til John Pavliks artikkel Innovation and future journalism leser jeg blant annet ord som ”closed”, ”financial problems”, ”dropped”, ”loss”, ”declining” og ”struggled”. Dette er ord som sier mye om medias utfordringer når det kommer til å tjene penger, samt å nå ut til folket. Globalisering og digital utvikling presser mediehusene inn i tenkeboksen. Den tradisjonelle papiravisen henger i en tynn tråd, og så lenge de ikke opererer med de samme avisene som i Harry Potter, er det bare å skrape sammen så mange multimodaliteter som mulig – og putte dem inn formidlingen.

I dette tilfellet: spill.

Det er nemlig spill dette innlegget skal handle om. Hva skjer når media benytter seg av spill som kommunikasjonsform? Altså, å spillifisere virkelige hendelser for å vekke interesse hos enda fler lesere. Innovasjon, utvikling, tilpasning? – ja. På den annen side, er det en ”god nok” formidling? Dette skal jeg komme litt nærmere inn på da jeg har testet ut et av spillene som skal være med på å spillifisere virkelige hendelser.

Først og fremst vil jeg tørre å påstå at de fleste av oss har på et eller annen tidspunkt vært hekta på et spill. Enten det var Supermario, Tetris, GTA (Ground Teft Auto), CS (Couter Strike) eller SIMS – for å nevne noen. Lista er lang. Men vi digger spill! For meg har det å spille spill, enten det er på data, tv eller rundt stuebordet på hytta en sen sommerkveld, vært deilig flukt fra virkeligheten.

Men hva skjer når vi tar den faktiske virkeligheten og putter den inn i et spill?

spillognett

Illustrasjon: egenprodusert

Selv er jeg engasjert i hva som foregår rundt flyktningkrisen, men både artiklene og avisene er mange. Dette kan på mange måter ha en negativ effekt. Ja – det er viktig at vi blir informert. Men når informasjonen kommer i overflod kan dette faktisk resultere i at det som er så utrolig viktig, ikke blir så viktig lenger. Når det blir for mye av noe, blir konsekvensen at vi tar det for gitt.

Så la oss sjekke ut et av disse spillene..
På nettsiden HELTDIGITAL er det skrevet en artikkel om hvordan spill inntar journalistikken. Og et av disse spillene er ”Syrian Journey” som i følge helt.digital tiltrakk seg over én million brukere. Spillet er simpelt og går ut på at du som spiller må svare på ulike dilemmaer som flyktninger står ovenfor på den utrygge reisen i håp om et bedre liv. Jeg for min del får ikke helt følelsen av at jeg spiller et spill. For meg føltes det heller som en test, eller en quiz om du vil. Jeg forstår riktignok budskapet og intensjonen. Selv kan jeg ikke unngå å tenke på hvor interessant dette spillet kunne vært dersom det var inspirert av GTA eller CS. Det kunne nok gitt oss et mer realistisk innblikk i flykningenes kaotiske hverdag. Ønsker du selv å sjekke ut spillet, kan du gjøre det her.

MEN! Ja, det finnes alltid et ”men”, gjør det ikke? Nesten, hvert fall. Haken blir jo at det kan tolkes som fiksjon, og ikke en opplysningskilde. At vi spiller oss gjennom en virkelighetsbasert flykningsreise kan på grunn av vår oppfatning av spill som begrep, miste sin hensikt. Dersom noe er laget i fiksjon, tenker vi at det er fiksjon – og ikke faktiske opplevelser til tusenvis av mennesker.

Så det at journalistikken benytter seg av spill som en plattform for opplysning har jeg delte meninger om. Det er vanskelig å snu den faktiske intensjonen som følger med spill, nemlig at man forlater virkeligheten for å besøke en virtuell virkelighet der alt kan skje. Ved å da benytte seg av hendelser basert på virkeligheten kan budskapet fort bli misforstått, eller ikke bli tatt like alvorlig som senderen i utgangspunktet ønsker at mottakeren skal tolke det. Samtidig er det en gyllen mulighet for å nå ut til en større, om ikke annet, ny målgruppe. En målgruppe som ikke har like stor interesse av få med seg hva som skjer i nyhetsbildet ved å lese aviser – og kan derfor heller bli opplyst via det som kalles for spillifisering.

Som jeg pleier å si: Virkeligheten slutter ikke å eksistere selv om du rømmer fra den.

#Highfive//Susanne

Heil Kapitalismen!

heil222

Illustrasjon: egenprodusert

Det har lenge vært snakk om papiravisens død, men når og hvorfor? Når, er fortsatt usikkert. Det er et fremtidsbasert spørsmål og er derfor uten fasit. Det eneste vi vet er at den mest sannsynlig ligger på dødsleie. Hvorfor, finnes det nok av grunner til. Og vi skal ta en nærmere titt på papiravisens ulike diagnoser:

Teknologi og globalisering:
Internett – et verdensomspennende datanettverk som danner basisen for en rekke kommunikasjonstjenester. Etter World Wide Web ble lansert i 1991 fikk internett en enorm økning i antall brukere. Og de første store nettavisene kom til Norge I 1995. Siden da har fenomenet vokst seg så stort at det har sendt de gode gamle papiravisene mot en usikker fremtid.

Digitalisering:
Smarttelefon og nettbrett – papiravisens største fiende. Hvorfor kjøpe papiravis når du bare ved et par tastetrykk har avisen i din hule hånd? Når som helst og hvor som helst.

Sosiale medier:
Nyheter finnes ikke nødvendigvis bare dersom du klikker deg inn på en nettavis. Nyheter har også inntatt sosiale medier. Bare ved å logge deg inn på Facebook dukker det stadig opp ulike nyhetsartikler man kan klikke seg videre på dersom man ønsker mer informasjon. Men hvor ”viktig” er egentlig disse nyhetene? Dette tar meg videre til neste diagnose.

Kapitalismen:
Nettaviser har fordelen ved å være kontinuerlig oppdaterte. Men hva gjør dette egentlig med den journalistiske kvaliteten? Det handler ikke lenger om å lage en god og gjennomført sak, men å få saken ut til folket – for så å oppdatere etter hvert som det dukker opp ny og bedre informasjon. Og for å finansiere dette: annonsesalg og klikktelling. Avisene har eiere. Eiere vil tjene penger. Og når eierne har tjent penger, vil de tjene enda mer penger.

“Avisene har eiere som krever utbytte. Til tross for sin helt unike rolle i samfunnet blir pressen eid og styrt av kapitalister med et eneste mål: å tjene penger”

Jeg må gjenta meg selv: Hva skjer egentlig med den journalistiske kvaliteten? Med en redaksjon drevet av kapitalister, vil avisene i fremtiden bli fremmedgjort? Med stramme budsjetter som fører til nedskjæringer og enklere og billigere løsninger, vil avisene da i fremtiden bestå av side opp og side ned med annonser? Vil viktige nyheter havne på skyggesiden og samfunnsmedlemmene selv være journalistene?

Dette mener jeg er viktige spørsmål i forhold til journalistikken – både i papiraviser og nettaviser.

Generasjonsskifte:
Vi er alle en del av en generasjon, jeg stiller meg fortiden midt i mellom den eldre og den yngre generasjonen. Det er ikke vanskelig å se at den eldre generasjonen, som jeg i dette tilfellet velger å rette mot mine foreldre, fortsatt er lojale mot papiravisen. Men hva med mine yngste brødre som er i begynnelsen av 20-årene? Jeg vet faktisk ikke om jeg noen gang har sett dem lese i en papiravis. Jeg må selv innrømme at jeg heller ikke er noen aktiv papiravis-leser. Jeg foretrekker nettaviser. De kan leses hvor som helst, når som helst – og det er bare å velge og vrake i de ulike avisene med noen få tastetrykk. Så hvorfor skal jeg egentlig aktivt gå i butikken for å kjøpe en avis eller abonnere dem til postkassen min når jeg har dem i min hule hånd. Denne tankegangen rammer nok de fleste av oss i den yngre generasjonen. Det er nok fare for at sanden i papiravisens timeglass snart renner ut.

Som jeg pleier å si: Ikke snu timeglasset før sanden har rent ut.

#Highfive//Susanne

Analyse av nettsiden “After the storm”

I dette innlegget skal jeg analysere nettsiden “After the Storm” skrevet av Andrew B. Grace. En nettside som skal informere om hvordan det faktisk er å oppleve en av klodens naturkatastrofer, tornadoen.

Det første som møter meg var en enkel guide over hvordan man skulle navigere seg på nettsiden. Enkle og tydelige illustrasjoner med en liten undertekst gir en instruksjon på hvordan man skal operere videre på nettsiden. Jeg plugger inn headsettet og klikker meg videre.

Skjermbilde 2017-03-17 kl. 11.21.57.png

Fullskjerm, skyer i bevegelse og lyden av vind introduserer sidens tittel: After the storm. Det er oversiktlig, samtidig litt dramatisk og vekker en interesse i å klikke seg videre.

Skjermbilde 2017-03-17 kl. 11.27.18.png

En mannlig fortellerstemme introduserer budskapet til nettsiden med en rolig og behagelig stemme som aktiveres idet jeg begynner å scrolle. Bakgrunnslyden av vind og en film av en himmel med skyer i bevegelse er med på å forsterke temaet ”After the storm”.

En gjennomgående “klikk deg videre”-effekt tar meg med gjennom de ulike kapitlene. For å fange leserens oppmerksomhet er det lagt stor vekt på det visuelle. Bilder, tekst, lyd og videoklipp dukker til stadighet opp etter som man blar seg gjennom. Nettsiden er en historie, og tar oss fra hvordan man forbereder seg til en tornado til hvordan det oppleves under en tornado til hvordan det er når det hele er over. Fortellerstemmen tar oss med inn i en verden som får det hele til å virke nært og realistisk. Det er nesten så man kan kjenne på frykten og de eventuelle farene som er i vente. Et virkemiddel som ga et ekstra inntrykk på meg er den delen av nettsiden hvor man er øynene til en person som er i ferd med å søke ly i et skap for å beskytte seg mot tornadoen. I ”neste kapittel” er virkemiddelet det samme, men man sitter nå å leser i et slags album. Ved bruk av scrolling blar man fremover (eller bakover) i sidene, og fortellerstemmen forteller kort om de ulike bildene. Fra dagen han gikk i femteklasse. En helt vanlig dag som ender i katastrofe.

Skjermbilde 2017-03-17 kl. 11.16.10.png

Avisutklipp av ødeleggelser, hvor mange som ble husløs, antall omkomne og skadet er også noe vi ser i boken. Gjennom hele nettsiden er det er lagt vekt på patos. Et retorisk virkemiddel som appellerer til følelser og gjør det hele veldig virkelighetsnært.

Sjangeren er fortellende. Nettsiden er en historie basert på virkelige hendelser som skal gi leseren en virkelighetsoppfatning av hvordan det er å oppleve en tornado fra begynnelse til slutt. Historien er delt opp i 16 kapitler. Man kan velge om man vil se historien helt fra starten av eller klikke seg inn på en meny øverst til høyre som viser en oversikt over de ulike kapitlene. Dette gjør nettsiden oversiktlig og forenkler orienteringen for leseren. En sammensetning av bilder, video, lyd og tekst gir et multimodalt uttrykk – og samspillet er meningsdannende og gir en god dynamikk.

Håper du også vil klikke deg inn på denne nettsiden. Den er både lærerik og interessant – og kanskje den gir deg et ørlite perspektiv på hvilke konsekvenser en naturkatastrofe faktisk kan ha.

Som jeg pleier å si: Vær forberedt! – Så slipper du å ikke være det.

#Highfive//Susanne